Hjem

Styret

Lagets historie

Terminliste

Bildegalleri

Hallingdanserne

Markenskappleiken

   
                              Kulturimpulser i en Bergstad

                                                   Konsert i Kongsberg kirke 27 nov 2009

 
  Se Lågendalspostens reportasje

 
   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kulturimpulser i en bergstad


En kronikk skrevet av Anne Svånaug Haugan

Stadsmusikantordningen på Kongsberg på 1700-tallet er lite kjent. Til tross for bindsterke verk om vår lokalhistorie, er temaet knapt berørt. Heller ikke i framstillinger om norsk musikkhistorie er stadsmusikantene omtalt i noen særlig grad. Men 1700-tallet var en spennende og rik tid i norsk musikkliv, ikke minst her på Kongsberg.

Musikant Johan Bruckner (1687-1737) var forbannet da han i 1724 kastet sine øyne på bergstaden Kongsberg. Han hadde nylig tapt en rettssak som rokket ved hans enerett til bryllupsspilling. Saken gjaldt et bryllup i Lier der brudgommen selv hadde rekvirert musikerne. De var lokale spillemenn, men altså ikke Bruckners folk. Bruckners utsendte musikanter hadde blitt bryskt avvist av brudgommen: ”Ikke skal jeg, og heller ikke skal hun som brud er, danse til musikanternes spill!”  Bruckner ble tilbudt oppgjør for tapt fortjeneste, men avslo og brakte i stedet saken for retten. I mars 1724 falt dommen i Lier tingrett. Både brudgommen og de lokale musikerne ble frikjent. Dommen var et forsmedelig tap for den privilegerte musikant Johan Bruckner. Det gikk simpelthen på æren løs. Han kunne vise til kontrakt med Madam Baroyer i Christiania fra 1721 som ga han enerett til alt spill mot betaling i Bragernes, Strømsø, Modum, Lier og Røyken. Bruckner slikket sine sår og reiste til Kongsberg for å søke Overbergamtet om å få nedsette seg som musiker. Her var det upløyd mark. Og da man hadde fått høre gode prøver av hans habilitet, som det heter i vurderingen fra Overbergamtet, så ønsket man ham, ”udj hans Allerunderdanigste Andsøgende, om at være StadsMusicus paa bergstaden.” Bevilgningen er datert 25. november 1724.

  Det er i disse dager 285 år siden Johan Brukner slo seg ned som stadsmusikant på Kongsberg. Han ble den første i en rekke på tre. Stadsmusikantene var sentrale i norsk musikkliv på 1600- og 1700-tallet. Ordningen gikk i korthet ut på at en musiker kunne søke kongen, eller magistraten i en by, om å få enerett til alt spill mot betaling innenfor et geografisk avgrenset område. Stadsmusikantordningen gjaldt i utgangspunktet de største byene, men ble etter hvert utvidet til å omfatte et betydelig omland. Ordningen satte sterke begrensninger for lokale spillemenn. De risikerte å bli trukket for retten dersom de spilte i bryllup eller andre sammenkomster. Stadsmusikantene vernet strengt om privilegiet sitt. Bruckner gikk så langt i ansøkningen at han ba om politibeskyttelse for å hindre ulovelig spill fra lokale spillemenn, gjerne foraktfullt titulert som fuskere eller bierfidlere.

De fleste stadsmusikantene kom gjerne fra Danmark eller Tyskland. En stadsmusikant hadde en læretid på opptil 5-6 år bak seg. Det var allsidige musikere som trakterte både blåse-, stryke- og tangentinstrument. De var fortrolige med den klassiske kunstmusikken, men spilte også samtidens moderne danse- og underholdningsmusikk. Vi vet ikke hvor Johan Bruckner kom fra, etternavnet kan tyde på tysk opphav. Med Bruckner nådde impulser fra europeisk musikkliv Kongsberg. Han bosatte seg her sammen med familien og levde som musiker. I tillegg til inntektene fra spilling for byens kondisjonerte, hadde han faste oppgaver i kirken. For disse fikk han en årlig gasje på 33.32 riksdaler. I 1737 ble både Johan og kona syke. De døde med få dagers mellomrom og ble gravlagt sammen.

Ved Bruckners død ble stadsmusikantembetet ledig. Jørgen Otto Ader (1705-1761) fra Eidsvoll overtok både embetet og kirketjenesten i 1738. Stadsmusikantene var pålagt å holde svenner. Det var datidens musikkopplæring. Vi vet at tre av Aders nevøer kom til Kongsberg og gikk i lære hos onkelen. En av dem var Martinius Calmar (d.1760). Han kom til å sette varige spor etter seg i form av ei notesamling, Pars Prima af Den Spillendes Tidsfordriv fra 1751, den såkalte Calmarsamlinga, skrevet for cembalo eller klavikord. Calmarsamlinga gir et unikt innblikk i hva som ble spilt på Kongsberg rundt 1750. Sigurd Hukkelberg undersøkte notesamlinga for noen år siden og konkluderte med at det må ha vært tett kontakt mellom Kongsberg og Europas musikkliv på denne tida. Nedskrivingen av musikk har trolig vært en del av opplæringen. Vi finner menuetter og poloneser over en lav sko. Innholdet tyder på at det har vært spilt mye til dans i kondisjonerte hjem i bergstaden. Det er også en del vokalmusikk å finne, både salmer og mer lødig stoff. Repertoaret har vært allsidig, ser vi. Det spenner fra komposisjoner av barokkens store mestere til Martinius Calmar’s egne noe mer enkle.

Under den storslåtte innvielsen av den nye kirken på Kongsberg i 1761, ble det rekvirert musikere helt fra Christiania. Da hadde Ader takket av som stadsmusikant. Nevøen Åge Holm (1730-1791) hadde overtatt. Åge hadde vokst opp hos onkelen. Hadde Ader hatt en sønn, ville denne trolig ”arvet” embetet, i tråd med vanlig praksis. En annen mulighet var at enkene overtok, jf Madam Baroyer, om ikke i gavnet så i navnet. Ader hadde riktignok en kone, men det var et ulykkelig og barnløst ekteskap som hadde endt med separasjon. Det var uaktuelt for henne å overta administrasjonen av ordningen.

Åge fortsatte i kirketjenesten med samme lønn som sine forgjengere. I 1773 bekrefter han på en liten seddel at ”Følgende Kirkens Instrumenter er under min varetegt Nemlig: trende Trompeter med Basuner og Sinke”, typiske kirkemusikkinstrumenter på 1700-tallet.

Holm holdt fram som stadsmusikant til 1784. Da ble han, om enn motvillig, avløst av Bergsyngerkoret, et orkester med 12 instrumentalister. Med dem fikk Kongsberg sitt første byorkester, blant annet finansiert gjennom dugnadsarbeid fra gruvearbeidere. Med det var i praksis stadsmusikantordningen en saga blott.

 

 
 

Kulturimpulser i en bergstad II

 

 

Da 1700-tallet ebbet mot slutten, gikk stadsmusikantordningen i Norge mer og mer i oppløsning. År 1800 var det definitivt slutt. Stadsmusikantene hadde vært allsidige musikere. Nå var tida kommet for virtuosene, spesialister som Ole Bull og Myllarguten, men også for amatørkor og -orkestre.  

 

Åge Holm (1730-1791) var den siste stadsmusikanten på Kongsberg. Han ble etter hvert utmanøvrert av et nyopprettet Bergsyngerkor på 12 instrumentalister. Trolig var mange av dem opplært av Holm. Henrik Conrad Fleck, Nils Askim og Isak Sørensen gikk i bresjen for orkesteret. Ideen hadde de hentet fra tilsvarende modell ved tyske bergverk. Opplegget var basert på dugnadsinnsats fra et helt lokalsamfunn. Det skulle skje på den måten at en hver voksen arbeider ved Sølvverket skulle bidra til ordningen ved årlig å arbeide ”tvende Schichter for Berg Synger Choret”og slik bidra til frikjøp av musikerne. Til gjengjeld skulle medlemmer av orkesteret oppvarte gratis ved bryllup og ”ved Børns Daab med blæsende instrumenter af Taarnet med et Par Valthorn”. Overbergamtet bifalt ideen, og i 1783 reiste en person ens ærend rundt til alle gruvene for å forklare ordningen. Oppslutningen var bort i mot 100 %, og hver eneste stiger bekreftet dette med sin underskrift. Slik ble grunnlaget for Bergsyngerkorets virksomhet lagt. I 1784 kom søknaden om å få overta oppgavene til stadsmusikant Åge Holm. Overbergamtet vurderte situasjonen slik: ”Den nærværende Stads Musicant paa Kongsberg er een Aldrende og fattig Mand, som ej formaaer at forsyne Tienesten.” Holms dager var talte. Om Bergsyngerkoret het det at ”det oplærte Berg Synger Chor ere Alle her indfødde og udsøgte af Berg Etatens faste Stock”. 

Bergsyngerkoret var Kongsbergs første byorkester. Alle medlemmene hadde arbeid i gruvene som hovederverv, med spillingen på si. De var slik sett amatører. Det er likevel grunn til å tro at de var gode musikere. En av dem, fiolinisten Henrik Conrad Fleck reiste sågar til København der han fikk spesialisere seg hos en professor ved Det kongelige kapell.

I de mange skildringene av Kongsbergmarken på 1800-tallet fortelles det om de mange spillemennene som møttes her. Men Kongsbergmarken som kulturelt møtested går lengre tilbake. På 1700-tallet var den et fristed for såkalte uprivilegerte musikere. Stadsmusikantenes enerett til alt spill mot betaling ble nemlig opphevet under de årlige markedene. Da var det fritt fram for alle spillemenn. Her kunne de møtes og spille, og ikke minst skaffe seg instrument. Det var stor omsetning av feler fra Hardanger. Spillemennene kom fra tilgrensende bygder og dalfører, men også fra Telemark, Hallingdal og Valdres. Vokalmusikken hadde også en plass i markedsbildet. Akkompagnert av lirekasse ble populære sanger om grusomme mord og skjebner framført av både kvinner og menn. De reiste gjerne fra marked til marked og underholdt.

Rundt 1830-1840-årene ble det skrevet ned en del slåtter på Kongsbergmarken. De finnes i ei notesamling, den såkalte Nubberudsamlinga, oppkalt etter eieren. Det er godt mulig at eieren, Even Nubberud fra Sigdal, også var den som skrev ned slåttene. To av informantene hans er oppgitt, Hans Andersen og Torger Torgersen. Ingen av disse er kjente spillemenn i ettertid. Samlinga inneholder drøyt 20 slåtter, stort sett runddansmusikk. Det er flest valser, men vi finner også eksempler på galopp, marsj, ril, fandango og feier, til og med engelsk dans. Engelsk dans, også kalt Angelis, finner vi for øvrig også eksempler på i Calmarsamlinga fra 1751. Nubberudsamlinga bekrefter at nye impulser i musikklivet tidlig nådde Kongsberg.  

  I siste halvdel av 1800-tallet fantes det flere amatørmusikere og -orkestre på Kongsberg. Byens ledende musikalske størrelse var organist Anders Johan Julius Kleve (1832-1903), faren til den langt mer kjente pianist og komponist Halfdan Cleve (1879-1957). Bergingeniør Emil Knudsen, som var aspirant ved Kongsberg Sølvverks Smeltehytte mellom 1876 og 1879, omtaler Kleve i sine erindringer som ”en flink organist, men meget doven”. Som komponist skal Kleve en gang ha uttalt at ”jeg og Mozart komponerer i samme stil”. Selvtilliten var det ingen ting å si på. Knudsen beskriver ellers et frodig musikkliv i byen: ”Der var paa Kongsberg flere Dansasale, hvor Musiken besørgedes af Haandverkere eller Arbeidere og Opsyndsmænd ved Vaabenfabriken og Sølvverket.” Den samme Knudsen tok initiativ til å danne et 12 mann stort kammerorkester som han dirigerte. Knudsen var selv en habil musiker og komponist. Han forteller også at det var gode sangkrefter i byen. Disse samlet han til et lite blanda kor som sammen med kammerorkestret framførte musikk både i private sammenkomster og som offentlige konserter. Sanginteressen i byen må ha vært stor. Da formannen i Arbeidersamfunnet, klokker Even Jensen ba Knudsen få i stand en mannssangforening innenfor Arbeidersamfunnets medlemmer, ble initiativet møtt med en overveldende interesse. Knudsen instruerte sangerne, som etter hvert ble ”bragt til meget god Samklang”, som han skriver. Mannskoret ga flere konserter, blant annet i Arbeidersamfunnet.

            Med stadsmusikantene fikk bergstaden sine første profesjonelle musikere, vel fortrolige med moderne strømninger i europeisk musikkliv. Med Bergsyngerkoret fikk byen sine første amatørmusikere. Bergsyngerkoret ble dannet etter tysk modell. Medlemmene var gruvearbeidere og fikk frikjøp gjennom en omfattende dugnadsinnsats fra øvrige gruvearbeidere. Dugnadsinnsatsen var unik ved at den omfattet så mange og at den fant sted så tidlig. Det går en rød tråd fra gruvearbeidernes dobbeltskift for bergmusikantene til de mange frivillige under festivaler og konserter idag.