| RESULTATER: | 
				
				 
				Svein Westad, Anne Svnaug Haugan, Halvor 
				Hkanes, Svein Stensaker. 
				  
				
				   | 
				
		Konserter på Lågdalsmuseet fredag 
		25.2.2011
		To konserter på en kveld 
		høres ut til  være i meste laget, men dyktige utøvere, humor og 
		variasjon i programmet gjorde det godt  være publikummer på 
		Lgdalsmuseet fredag kveld. Utøverne på scena hadde det moro, og moro 
		var det også  være publikummer.  
		Fredag kveld var det to 
		konserter på Lågdalsmuseet. Styret i Norsk kvedarforum sto sammen med 
		lokale forsterkninger for den første. Styret i Kvedarforum besto av 
		disse utverne: Jorunn Sterten Melhus Småland fra Frosta representerte 
		samisk tradisjon i kombinasjon med munnharpe. Jarnfrid Køjk, leder i 
		Norsk Kvedarforum har sin musikalske bakgrunn fra Lom i Gudbrandsdalen. 
		Eli Storbekken, seljeflyte og vokal, er datter av den kjente 
		flytespilleren Egil Storbekken. Han ville fylt 100 år i år, og Eli 
		Storbekken hadde i den anledning valgt et repertoar etter han som en 
		hyllest. Halvor Håkanes, opprinnelig fra Tinn, representerte først og 
		fremst Telemarsktradisjonen. Fra Kongsberg deltok Veslemøy Fjerdingstad. 
		Styret hadde alliert seg med lokale forsterkninger, Åsne Bergset og 
		Åshild Wetterhus fra Numedal. Sistnevnte spilte også Kraviklyre.  De sju 
		kvedarane representerte et svært variert repertoar fra ulike tradisjoner 
		som spente fra bånsuller og ballader til polstralling, stev og joik. 
		Veslemøy Fjerdingstad åpnet konserten med et utdrag fra CD-en Salen 
		var av silkety. Så fulgte styremedlemmene i tur og orden. Ulike 
		varianter av balladen Sven Svane var den røde tråden i starten. 
		Konserten hadde preg av å være et godt planlagt kvedarmøte. Programmet 
		følt lett og smidig. Instrumentale akkompagnement og mellomspill skapte 
		dynamikk og variasjon.  Muntre kommentarer og lydige tekster satte en 
		lett og god stemning.   
		Etter at første konsert var 
		slutt, ble det en pause. Salen ble rydda til dans, og så var det duket 
		for lanseringskonsert. Multiinstrumentalist og initiativtaker til 
		prosjektet, Svein Westad spilte sammen med Anne S. Haugan, hardingfele, 
		og Svein Stensaker, perkusjon, tre danseslåtter fra den rykende ferske 
		CD-en Er det runir. Og publikum i salen tok oppfordringen til 
		dans og svingte seg i springaren til spenstige arrangement med rytmisk 
		snert. Daglig leder og utgiver, Arne Fredriksen i Etnisk Musikklubb 
		kunne fortelle at med nød og neppe hadde CD-en nådd fram til 
		lanseringskonserten i tide. Etnisk Musikklubb feirer 15-års jubileum i 
		år. I løpet av disse årene har musikklubben også utviklet seg som 
		plateselskap og står bak nærmere 60 utgivelser med folkemusikk. 
		Plateselskapet har profilert seg på skalt smale utgivelser og 
		samtidsdokumentasjon av folkemusikk i Norge. Er det runir består 
		av ballader, religise folketoner og noen av våre eldste slåtter i nye 
		arrangement, slik undertittelen, Gamle toner  nye klanger indikerer. 
		Supplert med fjerdemann på laget, Halvor Håkanes, fikk publikum høre to 
		ballader og gamlestev til akkompagnement av Kraviklyre og perkusjon. Her 
		var stemningen langt mørkere med dramatiske tema knyttet til kjærlighet, 
		død og vonde krefter. Etterpå var det CD-salg og signering.  
		
		  
				 | 
			
			
				|   | 
				
				
		   
	
		
		Kappleiken 
		
		God rekruttering 
		og dyktige instruktører i Laget har etterhvert gitt mange gode unge 
		utøvere som deltar i de fleste klasser: spel, dans, munnharpe, kveding 
		og eldre folkemusikk-instrumenter. Rikelig deltakelse med utøvere fra 
		fjern og nær er Kongbergmarken sitt kjennemerke 
		Det laget kan 
		vise av aktiviteter og kvalitet har sitt utspring i byens rike 
		tradisjoner fra langt tilbake i tid. Kongsberg var møteplassen for 
		handel og bytte, og marknadene var den mest laglige plassen å møtes, 
		spille og utveksle slåtter. Fra Telemark, Numedal, Hallingdal, 
		Krødsherrad, og Valdres, ja, like fra Voss og Hardanger kom spelemenn 
		til marknadene på Kongsberg. Nærområdene Sandsævr og Eikerbygdene var 
		selvsagt også representerte med flatfelemusikken. Og - der det var spel, 
		kom også dansere. Gode dansespelemenn kunne tjene en slant under 
		markedsdagene. Det hendte at et tjuetalls spelemenn kunne være samlet på 
		byens dansesaler. Kappdansen besto i å få til det hyeste kastet i 
		lausdansen. Greidde en det, og i tillegg var stor og røslig kar, ja da 
		gikk en ''frikar på Marken''. 
		Marknad var 
		det det også i Drammen, ''Branesmarken'', og spelemenn og dansere dro fra 
		den ene marknaden til den andre. I et gammelt stev lyder det: ''Hei, so 
		dansa ho Finse-Kari, fyrst pæ Kongsberg. og so på Branes.'' 
		Kappspel-og 
		kappleik kom nok først for fullt i vårt århundre. og Markenskappleiken, 
		slik vi kjenner den i dag kom først inn som et fast arrangement i 
		Kongsberg Spelemannslag fra 1955. Kappleiken fant den gang sted i 
		Kongsberg Arbeidersamfunns lokaler i Kirkegata. Her holdt den til i 
		årene fram til ''Samfunnet'' ble revet i 1965. Fra da av hadde den en 
		omflakkende tilværelse, egnede lokaler var det lite av i byen. I 1980 
		sto nytt museumsbygg ferdig på Lågdalsmuseet. og fra da har 
		Markenskappleiken hatt fast tilhold her, med kulturkveld på 
		markensfredagen og kappleik på lørdag. 
		Deltakinga på 
		kappleiken har svingt både opp og ned. I de senere år har imidlertid 
		både deltaker- og publikumsbesøket vært godt med rundt 80 deltakere og 
		fullsatt publikumssal. Til lokalkappleik  være må en ha lov  si at 
		Markenskappleiken er en av de mest besøkte kappleiker i landet. En av 
		årsakene finner du kanskje i at etter kappleiken blir det fest med mye 
		bydgedans etter spel fra de beste spellemenn. 
	    |